Under the Autumn Trees

I går så jeg Ava­tar for andre gang. Jeg hadde først sett den på KINOKINO i Sand­nes, da med et fore­drag om begre­pet ava­tar først. I går så jeg den i Stav­an­ger i 3D. Dess­verre fikk jeg ikke noe ut av 3D-effekten. Anta­ge­lig fordi jeg har skeive horn­hin­ner, er nær­synt og har diverse andre feil og mang­ler med øynene. Bil­det ble vel­dig uskarpt med bril­lene på, og jeg synes fak­tisk det ble kla­rere og skar­pere uten. Det visu­elle og gra­fiske impo­nerte meg jo meget, jeg har aldri sett så vir­ke­lig­hets­nære vese­ner i en film før. Om man har kunn­skap om CGI, så kan nok mange lage et vak­kert land­skap. Pro­ble­met kom­mer når man skal lage liv og få det til å virke tro­ver­dig. Det syn­tes jeg abso­lutt de fikk til her.

His­to­rien har blitt kri­ti­sert for å være for tynn, og for å være en kopi av Poca­hon­tas eller Dan­ser med ulver. Jeg kan for­stå kri­tik­ken, men for meg så tref­fer his­to­rien vel­dig bra. I vår vir­ke­lige ver­den så vin­ner kapi­ta­lis­men, grå­dig­he­ten og impera­lis­men så alt­for ofte. Jeg kan være så grønn jeg vil med blog­ger, leser­inn­legg og leve et grønt liv, men noen gan­ger har jeg mine tvil om hvor­vidt ikke grå­dig­he­ten vil «vinne» like­vel (noe som selv­sagt fører til at vi alle til slutt vil tape). Det kan være slit­somt å gjen­tatte gan­ger se hvor­dan kapi­ta­lis­men og impera­lis­men over­kjø­rer det meste, og man sit­ter der hjelpe­løs og kan ikke gjøre noe fra eller til. Da er det godt at man for to-tre timer kan få lov til å se et alter­na­tiv, se at det grå­dige men­nes­ket taper og at natu­ren vin­ner. Selv om det bare er fik­sjon. For noen gan­ger tror jeg det er det nær­meste jeg noen­gang vil komme til å opp­leve det.