Under the Autumn Trees

I det siste har jeg ikke hatt tid til annet enn å ta Vin­nie med på små­run­der i nabo­la­get og i den lille, lokale par­ken. Men på søn­dag fikk jeg ende­lig tatt en skik­ke­lig skogs­tur med henne, og det er fan­tas­tisk å se for­skjel­len når hun får lov til å løpe løs i store skogs­om­rå­der i ste­det for fem minut­ter løs her og der i par­ken.  Hele henne strå­ler der hun byk­ser og spret­ter, snu­ser og mar­ke­rer, fin­ner pin­ner og løper frem og til­bake som en ung­hund. (Ikke ofte hun hus­ker at hun er 12 år gam­mel). Masse bil­der under her –>

Her star­ter selve skogs­tu­ren, når vi tar av fra hoved­veien og grusom­rå­det hvor trial­ba­nen er.

Turen fort­set­ter inn­over stien. Ikke fullt så farge­rikt og prakt­fullt som de vak­reste høst­bil­dene du kan finne på net­tet, men synes nå sko­gen har sin egen sjarm, lell.

Vi fort­set­ter innover…

og inn­over…

Er dette et hobbit­hull, mon tro?

Vin­nie og jeg er ikke all­tid enig når det gjel­der defi­ni­sjo­nen på «en pinne». I hvert­fall ikke en kast­bar pinne.

Og vi fortsetter…

Og så er vi fremme ved målet — Het­lands­van­net. Her er det vas­sing og svøm­ming før Vin­nie raskt blir rast­løs og vil gå videre, så det blir ikke så mye sit­ting på meg.

Været var nyde­lig — opp­hold, en her­lig frisk høst­vind og passe friskt og kjø­lig. Og teg­net på en vel­lyk­ket tur? En våt hund med skitne labber!